I 1971 var det en 18 år gammel Gunnar Hansen som cruiste rundt i ei rød VW boble ’67-modell, som han hadde kjøpt på avbetaling. Det var en fin sommerdag da han spent startet som elektrolærling i Caverion i Askim, som den gang het Berger Hångmann. Den 1. juli 2021 har det gått 50 år siden Gunnar startet, og siden 1980-tallet har han vært avdelingsleder for bolig-segmentet i serviceavdelingen i Askim.

Bolig-segmentet driver med elektro-installasjoner i eneboliger, både nybygg og oppgraderinger. Det er litt på siden av Caverions strategi, men de mestrer det på en meget god måte og leverer gode resultater.

For å lykkes og få fornøyde kunder kreves det planlegging og et godt samarbeid.

- Vi klarer å planlegge de neste dagene fremover, vi vet hva som skal gjøres etter mottatte fremdriftsplaner. Det er aldri noen som sitter på kassa, som vi sier. Så de har alltid oppdrag å gå til. Ser vi det er folk vi mangler, eller som blir ledig, da snakker vi med de andre på huset her om det er noen som kan lånes, eller lånes bort. Det er en omfattende jobb med å sette opp bemanningskabalen. Det er en stor jobb å se ukene fremover med denne typen jobber, forklarer Gunnar.

Hver dag er en medarbeidersamtale

For å få til de gode resultatene mener Gunnar at det er viktig å bry seg om folka sine, føle at en selv har full kontroll, oversikt og kan komme på jobb med å gi folka sine ros og støtte dem opp.

-Hver dag er en medarbeidersamtale, for du skal kjenne alle folka dine. Vi bruker tid på å sette sammen gode lag på 2-3 mann, og da jobber de sammen og driver på. Det er ikke tvil om at trivsel er en av nøklene til de gode resultatene vi får til. Det gir alltid utslag på den nederste linja, i form av hva de yter og sykefravær, forteller Gunnar.

Skal folka reise langt, noe de ofte gjør, reiser de fra Askim ved seks-tiden for å unngå trafikken. Gunnar er også på kontoret tidlig – gjerne ved halv sju-tiden. Han er alltid forberedt til å møte folka sine, og de starter også tidligere for å kunne stille forberedt til dagens oppgaver.

Fra liten forretning til konsern

Firmaet Berger Hångmann ble etablert i 1937, og var et lite privat selskap med 25-30 ansatte den gangen Gunnar startet. Det var en elektroforretning tilknytta denne installasjonsbedriften, eller omvendt, som solgte lamper, komfyrer, kjøleskap, radio og svart-hvit-TVer. Det var den butikken folk i Askim gikk til for å handle elektronikk.

Enkefru Hångmann eide alle aksjene i Hångmann, og Gunnar husker godt at ved hver jul kom hun innom kontoret og delte ut en 100-lapp i julegratial. I 1972 kom NEBB og kjøpte opp halvparten av hennes aksjer. Og da hun et par år senere døde, kjøpte NEBB opp hele firmaet og Hångmann var en del av et konsern. Etter NEBB ble det EB, og deretter ABB i 1992.

- Det gikk rykter om at vi skulle selges i 2003, og da var vi spente på om det ble Bravida, eller en annen stor aktør, som skulle kjøpe oss opp. Men så kom YIT og kjøpte oss i 2004. Vi har vært heldige i Askim, fordi vi har vært litt beskytta som på ei lita øy, for det har ikke vært noen sammenslåinger. Her fikk vi nye arbeidsklær, nye rekvisitter og beholdt alle de gode kundene våre. Nå er vi over dobbelt så mange medarbeidere som den gang jeg startet, forteller Gunnar.

Troen på at det man gjør gjøres riktig

Å jobbe i et konsern kan til tider være krevende når en skal balansere på kant med strategien. Gunnar mener en må være utrolig sikker i sin sak, ha et snev av selvtillit om at det en gjør gjøres riktig, og levere og vise at en får det til.

-Jeg har vært så heldig å få lede bolig-folka. Det er strategi og mange krav som må følges, for det kreves i et konsern. Men jeg mener at en leders plikt er å trekke ut det mest viktige av dette. En må følge de store linjene, og fordelene er større i et konsern med systemer en kan ta i bruk, sier Gunnar.

Han har vært en del av ledergruppen i Askim siden Gunnar Moseby ga over stafettpinnen til Ole Martin Nielsen.

-Jens Håkon Aamodt tok over etter Ole Martin i 2019, og har gjort en strålende jobb. De har begge gitt meg muligheter hele veien for å få til det vi får til - utviklingen. Og det er gjensidig, de må stole på at jeg gjør det jeg sier også. Nå har vi vært så heldig med den forrige og nåværende regionsdirektøren, at de har funnet ut at de har tro på dette, og støtter oss i å drive videre, sier Gunnar.

Samme selskap i 50 år

Gunnar trekker frem trivselen, kollegaene og utfordringene han hele tiden har fått, som årsaker til at han har blitt i samme selskap gjennom 50 år.

-Jeg kan ikke huske å ha grua meg til å gå på jobb en eneste dag. Lederne og medarbeiderne som har vært i huset her har gjort at hverdagen har blitt en god hverdag, men også de på regionsnivå. De har vært nysgjerrige på hva vi har gjort for å oppnå de resultatene vi leverer. De har lyttet til det vi har fortalt, og vært fornøyde med det vi gjør. Dette forsøker jeg å formidle til elektrikerne våre også, og gi oppmerksomhet til hver og en. Det gjør at det blir en arbeidshverdag som er fin og gå til, mener Gunnar.

Verktøy på deling og vente på bilskyss til oppdrag

Tilbake på 1970 og ‘80-tallet møtte de alle opp på jobb kl 07.00. Da fordelte de fellesverktøyet seg imellom og pakket utstyret de trengte for oppdraget de skulle til, bolig, kommunen, fabrikken, gårdsbruk eller små-industri. Så var det å vente på ledig plass i den ene servicebilen som kjørte dem ut på oppdraget – ei fire-seters folkevogn med lasteplan. Sjåføren kjørte dem ut og hentet dem, og i verste fall måtte noen vente til klokka var halv åtte før de ble kjørt ut på arbeidsplassen.

-Den første tida brukte vi jernrør da vi la opp rør i boliger. Plastikk fantes ikke den gangen. Så akkurat i den overgangen da jeg begynte så brukte vi jern – og kan derfor så vidt skryte på meg å ha jobba i jernalderen. Røra var fire meter lange og tunge, de veide jo litt. Så det var ikke lett å frakte de frem og tilbake, minnes Gunnar.

Utviklingen av arbeidstiden

Gunnar avla prøven i 1974, og etterpå var det å gå inn til disponenten for å be om å få jobb videre. Og da var det krav: arbeidsuke på 42,5 timer, starte kl 07.00 og avslutte kl 16.30. To halvtimes matpauser mellom kl 09.00-09.30 og kl 13.00-13.30, og jobbe frem til en fylte 70 år og kunne gå av med pensjon.

-Pensjonsalderen ble endret til 67 år i 1973. I 1968 så kom regelen om at de startet med å innføre lørdagsfri. Men til og med inn i 1970 var det fortsatt noen bedrifter som krevde at de jobbet lørdager, men ikke hos Berger Hångmanns (skolene fikk ikke lørdagsfri før i 1973). I 1977 ble arbeidsdagen endret med en 30 minutter kortere arbeidstid (kl 7-16). Det var først i 1986 at det ble 37,5timers arbeidsuke, og da kutta vi ut en spisepause slik at vi kunne starte kl 07.00 og reise hjem kl 15.00, forteller Gunnar.

Hver uke fikk de lønn i kontanter, delt ut i poser. Da de gikk over til 14-dagers intervaller for utbetaling var det noen motforestillinger, fordi det var enklere å være blakk i ei uke fremfor to uker var det noen som hevdet.